Den dansk-svenske krigen 1808-1809

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den dansk-svenske krigen 1808-1809
Konflikt: Del av Napoleonskrigene
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	14. mars 1808 - 10. desember 1809
Sted:	Sverige og Norge
Resultat:	Uavgjort, gjenopprettelse av status quo uten resultater for noen av partene
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Sverige Storbritannia	Danmark-Norge Frankrike
Kommandanter
Gustav IV Adolf Karl XIII Gustaf Mauritz Armfeldt George Carl von Döbeln	Frederik VI Christian August
Styrke
22 000 mann	36 000 mann
Tap
ca 200 til 400 døde og sårede i kamp 900-1200 tilfangetatte	ca 210 til 400 døde og sårede 152 tilfangetatte
{{{notater}}}

Den dansk-svenske krigen 1808-1809 var en krig i ly av Napoleonskrigene mellom Danmark-Norge og Sverige. Danmark-Norge ble tvunget av sine forpliktelsene overfor det allierte Frankrike til å erklære krig mot Sverige for å tvinge svenskene til å tiltrede fastlandssperringen, som Napoleon hadde innført som et strategisk tiltak mot Storbritannia. Formålet med den dansk-norske deltagelsen på Napoleons side mot Sverige var blant annet en tilbakeerobring av Skåne. Svenskenes planer for krigen var å erobre Norge samt tollfrihet i Øresund.

Innhold 1 Bakgrunnen 1.1 Den svenske hæren 1.1.1 Vestarméens høyre fløy 1.1.2 Vestarméens venstre fløy 1.2 Den franske hæren 1.3 Den norske hæren 1.3.1 Felthæren 1.3.2 Det søndenfjeldske forsvaret 1.3.3 Festningsgarnisonene 1.3.4 I resten av Norge året 1808 2 Krigen 2.1 Krigsoppsetningene 2.2 Året 1808 2.2.1 Det nordenfjeldske frontavsnittet 2.2.2 Det søndenfjeldske frontavsnittet 2.2.2.1 Det svenske angrepet 2.2.2.2 Kampene i sør 2.2.2.3 Kampene i Kongsvingerdistriktet 2.2.2.4 Svensk tilbaketrekking 2.2.2.5 Krigen resten av året 2.2.2.6 Våpenhvile og nød 2.2.3 Sjøkrigen 2.2.3.1 Skjærgårdskrigen 2.2.3.2 Innsjøene 2.2.3.3 Øresund 2.2.4 Den sørlige fronten 2.3 Året 1809 3 Freden i Jonköping 4 Etterspillet 5 Litteratur 6 Lenker

[rediger] Bakgrunnen

Ettersom Sverige befant seg i krig mot Napoleon fra 1805, og Danmark hadde inngått forbund med den franske keiseren og Russland, var det ikke lenge mulig å unngå en dansk-svensk konfrontasjon i den storpolitiske utviklingen etter Flåteranet. Tilsit-fredsavtalen som ble inngått 7. - 9. juli 1807, avsluttet den fjerde koalisjonskrigen med to overenskomster med Russland og Preussen som trakk seg ut, slik at bare to land var tilbake - Storbritannia og Sverige. Tsar Aleksander I forpliktet seg til å tvinge Sverige til å bryte sine forpliktelser overfor Storbritannia om svenskene nektet å slutte fred på de franske vilkårene. Den mektige fransk-russiske alliansen ble utvidet med Danmark-Norges tilslutning etter at den dansk-franske forbundstraktaten var undertegnet i Fontainebleau 31. oktober.

Sveriges konge, Gustav IV Adolf, nærte et nesten fanatisk hat til Napoleon. Derfor tok han ikke hensyn til de diplomatiske fremstøtene og den overveldende trusselen, og fortsatte med å være Storbritannias eneste allierte på det europeiske kontinentet. Et krav fra Napoleon var å tiltrede fastlandssperringen. Tsar Aleksander I som hadde fått frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk i den russiske interessesfæren, fikk klarsignal fra Napoleon til en russisk-svensk krig vinteren 1808-1809 etter at det hadde blitt åpenbart at Gustav IV Adolf nektet å bøye seg for de franske kravene. 24 000 russiske soldater rykket over den russisk-svenske grensen den 21. februar 1808. Den såkalte Finske krigen om herredømmet over Finland var startet.

Det hadde vært intens, diplomatisk aktivitet mellom utsendinger fra de to lands regjeringer under opptrappingen mot krigsutbruddet, spesielt i St. Petersburg om Danmark-Norge skulle gå fra sine forpliktelser som forbundsfelle ovenfor Russland som ønsket en tofrontskrig mot Sverige. Men det var ikke andre muligheter for den danske regjeringen enn å slutte seg til det russiske angrepet på Sverige. Den 14. mars 1808 blir den dansk-norske krigserklærningen overlevert til Sverige flere dager etter at den var underskrevet av den fungerende regent, kronprins Frederik. Dagen før brevet med krigserklærningen var lest opp for svenskene, døde den sinnslidende kong Christian VII av slag som følge av forskrekkelse over nyheten om at en spansk-fransk hær har gått inn i Jylland. Danmark-Norge fikk en ny konge sammen med en krig mot Sverige som Frankrikes allierte.

Som svar på den dansk-norske krigserklærningen startet svenskekongen arbeidet med å planlegge en invasjon av Sjælland for å tvinge danskene til en separat fredsslutning, men denne planen eksisterte bare på papiret. De utsendte troppene i Sør-Sverige på omtrent 7000 mann ble i stedet disponert i en defensiv stilling mot et mulig allierte angrep over det islagte sundet. Det hadde kommet meldinger til Stockholm om at Napoleon hadde sendt en forbundsarmé med styrker som forsterkninger til Danmark.

[rediger] Den svenske hæren

Den svenske hæren i Sverige utgjort totalt 22 000 mann, 7 000 i Skåne under kommando av Johan Christopher Toll, 14 000 mot den norsk-svenske grensen under kommando av Gustaf Mauritz Armfeldt og 2 000 mann i Norrland under Johan Bergenstråhle. Den svenske hæren var ikke godt utrustet og trent og manglet krigserfaring sammenlignet med de større hærene på det europeiske kontintentet. Men hæren representerte utvilsomt en respektabel styrke i Nord-Europa.

46 000 svenske soldater hadde blitt utkommandert i 1808, men under press fra tre kanter hadde svenskene ikke mulighet til å legge avgjørende stor vekt på noen av frontavsnittene med hoveddelen av deres styrker. Størst oppmerksomhet var vendt mot den finske krigen om herredømmet over Finland, men også mot den dansk-franske trusselen i Sjælland fra sør. Den svenske Vestarméen var på omkring 15 000 mann på papiret inndelt i to fløyer, høyre fløy på om lag 9 000 mann, ledet av Armfeldt selv, og venstre fløy på ca. 6 000 mann, ledet av generalmajor Vegelsack.

[rediger] Vestarméens høyre fløy

Vestarméens høyre fløy besto av:

• oberst Gahns «flyvende korps» på ca. 650 mann i Dalby sogn
• oberst Leyonstedts 1. brigade på ca. 1600 mann i Eda sogn
• oberst Schwerigs 2. brigade på ca. 2500 mann i Töcksmark, øst for Aurskog og Blaker
• oberst Cederströms 3. brigade på ca. 1750 mann i Holmedal
• oberst Cronstedts 4. brigade på ca. 1700 mann i området øst for Marker

[rediger] Vestarméens venstre fløy

Vestarmèens venstre fløy besto av:

• en brigade ved Strömstad
• en brigade ved Töftedal
• en brigade i området Gøteborg-Uddevalla

[rediger] Den franske hæren

Ved krigsutbruddet hadde Napoleon sendt forsterkninger til Danmark fra Frankrike, Spania og Nederland under ledelse av marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (totalt ca 45 000 mann, 12 500 franskmenn, 14 000 spanjoler, 6 000 nederlenderne og en dansk reservetropp på 12 500 mann), hvilken innebar at den dansk-franske styrken bestod av ca 81 000 mann. Et krav fra Frankrike om å delta i krigen mot Sverige var at forbundsarméen skulle stå under fransk befal.

Det ble ikke noe av angrepet fra Sjælland over sundet etter at engelskmennene hadde rukket å stenge beltene med sine skip svært tidlig etter isløsningen. De franske styrkene kom for sent til Danmark til å rekke å benytte tiden mellom oppbrytningen av isen og de britiske patruljene som normalt var på få uker.

[rediger] Den norske hæren

Den norske hæren hadde vært forberedt på en fremtidig krig med Sverige siden høsten 1807, men ettersom man var tvunget til å organisere kystvernet langs den langstrakte norskekysten mot angrep fra de britiske krigsskipene som stengte av forbindelseslinjene mellom Norge og Danmark, kom hæren i en dårlig tilstand i sent februar 1808. Medregnet landvernkompanier og frivillige etter den omfattende mobiliseringen telte hæren om lag 25 000 mann. I tillegg kom kystvernet med ca 10 000 mann.

[rediger] Felthæren

• 8 grenaderbataljoner (hver med 4 divisjoner) på tilsammen omlag 4800 mann
• 14 musketerbataljoner (hver med 4 divisjoner) på tilsammen omlag 8400 mann
• 10 depotbataljoner (hver med 3-4 divisjoner) på tilsammen omlag 5000 mann
• 2 skiløperbataljoner (hver med 3 kompanier) på tilsammen omlag 600 mann
• 1 jegerkorps (4 kompanier) på omlagt 600, senere 720 mann
• 10 skarpskytterkompanier på tilsammen omlag 1200 mann
• 1 lett bataljon (6 kompanier) på omlag 600 mann
• 24 beredne dragonkompanier på tilsammen omlag 1800 ryttere
• 6 festningsbatterier på tilsammen omlag 300 mann
• 3 feltbatterier (1 ridende og 2 marsjerende batterier) tilsammen omlag 300 mann
• 1 pionerkompani på omlag 150 mann

Men stattholderen Christian August som overtok den militære ledelsen av den norske hæren, hadde bare åtte tusen mann til rådighet i begynnelsen langs grensen fra Svinesund til Trøndelag i de søndenfjeldske troppene som på papiret var inndelt i tre brigader. Han måtte følgelig skrape sammen det som var å finne av mannskaper, men etter mobiliseringsordren var utsendt, hadde de fleste avdelingene større styrke enn forutsett, det måtte tas inn mange uøvde rekrutter for å få styrkene fulltallige. Den norske hæren var i en sørgelig tilstand med mangel på våpen, bly, klær og fôr slik at det er sagt at hæren aldri før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nær 20 år gammel. Felttroppene fikk det beste av det som fantes, de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen, og ofte var det ikke nok våpen eller utstyr.

[rediger] Det søndenfjeldske forsvaret

Etter oppmarsjen ved grensen var gjennomført i slutten av mars 1808, inndelte Christian August de søndenfjeldske styrkene langs grensen på Østlandet fra sør til nord:

• oberst Holsts høyre fløybrigade med ca. 3400 mann i området Svinesund-Rødenes
• oberst Werner de Seues sentrumsbrigade med ca. 1900 mann i området Rødenes-Kongsvinger
• oberst Bernhard Staffeldts venstre fløybrigade med ca. 1300 mann i området Kongsvinger-Elverum
• oberst Christopher Lowzow med 1. reservebrigade med ca. 1700 mann ved Vormsund-Fetsund
• oberst Johan Ohme med 2. reservebrigade med ca. 650 mann ved Grønsund-Fetsund

[rediger] Festningsgarnisonene

• Fredriksten festning omkring 1250 mann
• Fredrikstad omkring 2350 mann
• Kongsvinger omkring 1000 mann
• Akershus festning omkring 800 mann

[rediger] I resten av Norge året 1808

• oberst Bang med en brigade med ca. 2100 mann på Røros
• generalløytnant Schmettow med en brigade med ca. 1200 mann i Innherred
• 2000 mann i Trondheim og Kristiansand
• 6200 mann i Frederiksvern, Kristiansand og Bergen

Til sammen utgjorde de norske felttroppene i det søndenfjeldske forsvaret således om lag 9 000 mann, i tillegg omkring 5 000 mann på festningene. I Trøndelag stod 3 300 mann i felten for det nordenfjeldske forsvaret.

[rediger] Krigen

[rediger] Krigsoppsetningene

Etter den finske krigen hadde brutt ut, så man i den danske regjeringen en mulighet for å utnytte situasjonen på god gammeldags manér, med et dansk hovedangrep på Skåne synkronisert med et norsk innfall fra vest over svenskegrensen mellom Svinesund og Trøndelag. Napoleon svaret på anmodningen fra København om forsterkninger på 20-30 000 tropper i forbindelse med det forutsatte angrepet på Skåne. Det norske innfallet skulle angripe med 5000 mann for å binde ned betydelige svenske styrker samtidige som et allierte fremstøt over sundet fra Sjælland fant sted.

Ved 5. mars bare dager etter den danske regjeringen hadde bestemt seg, startet marskalk Bernadotte som var ved dette tidspunktet fransk guvernør i de hanseatiske byene samt Hamburg, marsjen mot Danmark med en forbundsarmée på 32 000 mann. Men mye tyder på at Napoleon ikke var villig til å la sine tropper gå til direkte aksjon. Etter Bernadotte hadde slått leir sammen med store deler av forbundsarméen på Sjælland, kom ikke ordren om videre framrykning mot utskipningshavnene i det danske riket. Isen på beltene og sundet begynte å bryte opp i midten av mars. Til alles overraskelse viste de første britiske krigsskipene seg svært tidlig i året med isflak fremdeles til sjøs. Admiral Hyde Parker hadde overvintret i Gøteborg 1807-08 med sin eskadre og kom meget tidlig ned til stredene mellom Kattegat og Østersjøen. Bernadotte som hadde mistet verdifulle tid mens det var isfast, mistet også muligheten om sikre overfart før de britiske krigsskipenes ankomsten.

Troppenes tilstedeværelse på Sjælland, Fyn og Jylland ble mer til byrde enn hjelp for den danske befolkningen. Et sikringsproblem oppstod etter nyheten om at Spania hadde gjort opprør mot Napoleon ble kjent i Danmark, at de spanske troppene måtte avvæpnes og interneres. I midten av april 1808 var de dansk-franske planene om invasjon i Sverige avblåst. Danmark ble først kvittet de siste fremmede tropper i desember 1808.

Etter den dansk-norske krigserklærningen var overlevert til svenskene i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf krigsplanleggingen mot Danmark og Norge som opptok mesteparten av hans oppmerksomhet. Han hadde lenge ønsket å sikre seg Norge, og ville nå virkeliggjøre sitt ønske. Til tross for at det svenske forsvaret i Finland var hardt presset under det russiske angrepet, ble store styrker i Vestarméen konsentrert mot Norge for en begrenset offensiv på kort varsel. De svenske krigsplanene gikk ut på å angripe først med venstre fløy ved Strømstad for å trekke norske styrker sydover, deretter skulle høyre fløy gå fram på tre fremstøter, med et opphold på 24 timer mellom fremstøtene. Ideen med den svenske offensiven på separate fremstøter på forskjellige steder og tider, gikk ut på å forvirre nordmennene og samtidig å bryte seg gjennom på flest mulige steder.

Christian August som hadde fått ordre fra København om å stille fem tusen mann for et innfall i Sverige, hadde gjort seg populært hos folket og troppene som ga ham tilnavnet «Gustenborgen» som en gavmild, omgjengelig og dyktig feltherre som forsto sine norske tropper, hadde ervervet seg stor militær innsikt og krigserfaring. Etter mobiliseringen av den norske hæren var gjennomført i mars skulle de dels alvorlige mangler på utrustning og annet forsinket krigsforberedelsene. Oppmarsjen ble ikke avsluttet før senest 28. mars. Ettersom den svenske vestarméens forberedelsene var gjort kjent, besluttet Christian August seg om å satse på et forsvar i dybde med indre operasjonslinjer. Det lå ennå mye snø i grensetraktene, og det mente at det vil være vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Christian August så på dette som en stor fordel for hans norske soldatene. Dette ble de svenske offiserenes største hodebry under den planlagte offensiven.

[rediger] Året 1808

[rediger] Det nordenfjeldske frontavsnittet

Utover de siste dagene i mars hadde de norske og svenske forposter langs grensen vært i kontakt med hverandre, men de sprede småstridighetene var resultatløst. Den 1. april 1808 ble krigshandlingene innledet av Johan Bergenstråhle som med sine 2 000 mann utgjort den såkalte nordavdelingen i Jemtland og Herjedalen. To kompanier på 235 mann under major Gyllenskrepp gikk over grensen fra Herjedalen mot Røros, kom inn i mindre trefninger med en norsk feltvakt på 40 mann fra oberst Bangs brigade i Brekken ved Aursunden. Etter feltvakten hadde trukket seg tilbake, begynte svenskene deres plyndringene i grenseområdet med en usedvanlig intensitet. Det norske forpostkompaniet på 140 mann som feltvakten var en del av, trakk seg tilbake til Røros uten strid. Oberst Bangs nærmeste styrke, en musketerbataljon på 600 mann med major Sommerschild som sjef, gikk til motangrep og tvunget svenskene tilbake over grensen kort etterpå. Nordmennene kunne ikke innhentet de svenske kompaniene da de merkelig nok ikke hadde ski, enda det var fremdeles vinterføre.

Den svenske framrykningen i Trøndelag i virkeligheten var gjennomført som et skinnangrep mot det nordenfjeldske forsvaret for å hindre troppeforflytninger sørover til det sønderfjelske forsvaret. Bergenstråhle med mesteparten av nordavdelingen trukket seg tilbake til Sundsvall og kunne ikke lenge påvirket den videre utviklingen av krigen i Norge. De norske styrkene ble stående ved Røros, men troppeforflytningene hadde allerede vært underveis idet svenskene rykket over grensen. Tre bataljoner og et skiløperkompani marsjert sørover ned til Elverum og Åsnes i mars-april 1808. De trønderske avdelingene fra 2. Trondhjemske regiment brukte bare 14 dager på marsjen.

Som hevn for plyndringene i Brekken marsjerte styrker på 558 mann fra oberst Bangs brigade den 8. april (Angell hevdet dette hendt i august 1808) over Malmagen fram til Ljusnedal og de kongelige eiendommene i Funnesdalen i Herjedalen som ble plyndret og herjet i et rent røvertokt. All krigsbytte som var tatt fra Brekken inkludert 22 geværer fra feltvakten, ble gjenerobret i Ljusnedal etter en kort ildkamp med de svenske styrkene. Oberst Bang vendte tilbake etter over en ukes opphold i Jemtland. Obersten hadde fulgt ordren om å ikke brannskatte befolkningen.

Etter den begivenhetsløse våren i den nordenfjeldske fronten, hadde flere avdelinger som var sendt mot syd, blitt overført tilbake til Røros mens resten ble forlagt mellom Roverud og Kongsvinger. I august 1808 gikk 644 trøndere med artilleri og ridende dragoner over grensen fra Verdal og Meråker inn i Jemtland i to fremstøter som møttes ved Duved. Denne norske offensiven inn i Jemtland ble stanset ved Jerpen skanse den 15. august. Etter to dager hadde major Coldevin besluttet seg om å avbryte offensiven ettersom det kom svenske forsterkninger til Jerpen skanse. Det første felttoget avsluttes den 19. august.

Streiftog fram og tilbake over grensen på den nordenfjeldske fronten fortsatte fram til vinteren, men tidlig snøfall og kulde i høsten lagt en demper på den militære virksomheten i nord. Våpenstillstanden fra 7. desember 1808 gjaldt ikke de nordenfjeldske styrkene under kommando av general von Krogh.

[rediger] Det søndenfjeldske frontavsnittet

[rediger] Det svenske angrepet

Utover de første uker i april 1808 hadde det vært mindre strid mellom forpostene, den første svensker som ble tatt til fange i krigen var en løytnant som sammen med sin patrulje hadde gått over grensen den 2. april i Kongsvingertraktene. I disse dagene støttet Armfeldt på alvorlige problemer med forsyningssituasjonen som tvang svenskene til å startet angrepet med høyre fløy istedenfor venstre fløy som var verst rammet av manglende forsyninger. Det lå ennå mye snø i grensetraktene og det var vanskelig å ta seg frem utenfor veiene, derfor måtte Armfeldt beordret de svenske avdelingene til å rykke frem på en rekke atskilte fremrykningslinjer uten at de kunne gi støtte til hverandre. Fra nord til sør skulle de separate fremstøtene hver for seg marsjere over grensen, først ut var oberst Gahn med sitt korps på 650 mann og et par kanoner på Midtskogen den 11. april.

Natten til 11. april gikk den svenske oppklaringsavdelingen på 160 mann over grensen og møtte hissig motstand fra den norske feltvakten ved Flisaelva vest for Vermunden. En pågående trefning fant sted ved Skalbukilen og Nyen mellom oppklaringsavdelingen og oberst Staffeldts tre kompanier, deriblant Elverumske skiløperkompani. 1 skiløpersoldat ble lettere såret. Trefningen ved Nyen ble starten på krigshandlingene på den søndenfjeldske fronten, to dager senere kom den atskillig blodigere trefningen ved Skalbukilen der svenskene ble slått tilbake.

Men det svenske hovedangrepet mot sør begynte natten til 14. april med den svenske 2. brigade i Aurskog-Høland området. Christian August som hadde flyttet sitt hovedkvarter til Rakkestad, fikk melding om svenskenes framrykning og marsjerte med høyre fløybrigade nordover for å møte trusselen fra øst ved Haneborg den 17. april. Hans valg av indre operasjonslinjer viste seg egnet for et forsvar i dybde der han kunne konsentrere sine styrker mot det ene etter det andre fremstøtet. Kampene i Høland og Aurskog sluttet med norsk suksess, den svenske brigadesjefen følt seg så truet av de norske motangrepene fra sør og vest at han beordret retrett, men ikke før Slaget ved Toverud var utkjempet 19. - 20. april. Oberst Schwerin var slått tilbake, men hadde reddet seg fra et hovedslag fordi Christian August hadde besluttet seg for å gå til et stort angrep for å skynde seg til Kongsvinger.

Som sikring for egen rygg mot den svenske 3. brigade sendte prinsen to sterke kompanier mot sør til Lund for å stoppe svenskene fra å fortsette mot Ørje bro. Trefningen ved Lund den 20. april sluttet med en norsk seier der den svenske forposten fra brigaden ved Ørje ble fordrevet fra brua over Mjerma av kaptein Zarbell som kom ut for et svensk kompani jegere, men dette ble slått tilbake etter kamp. Etter dette holdt brigaden seg foreløpig i ro øst for Haldenvassdraget.

I nord startet Armfeldt sitt angrep med om lag 1600 mann fra Eda over grensen til Kongsvinger på tre kolonner om aften den 15. april, drev bort den svake grensevakten og fortsatte til Lier stillingene i løpet av flere dager med sprede trefninger der de norske forsvarerne måtte trukket seg tilbake fordi de var i fare for å bli omgått av svenskene i flankeomgående manøvreringer. Oberst de Seues Sentrumsbrigade var dårlig utrustet og svak med bare 800 mann, hvorav 556 landvernsoldater og to grenaderkompanier foran Kongsvinger mot Magnor. Slaget ved Lier ble et meget hardt sammenstøt der svenskene tross hardnakket motstand greide å innta stillingen i løpet av den 18. april 1808, av de ca. 2400 mann var opptil 200 drept, såret og tatt til fange. De Seue trakk sine styrker tilbake over isen på Glomma til sikkerhet under Kongsvinger festnings kanoner.

Armfeldt hadde vunnet, men Christian August reagert hardt på nyheten og avsatte oberst de Seue fordi forsvarsplanen hadde blitt forstyrret av nederlaget ved Lier, en handling som ikke leverte mye ære til «gustenborgen». Prinsen måtte la hovedstyrken gå til Blaker for å stanse et svensk angrep fra Kongsvinger i nord eller fra Høland i sør. Det heldige utfallet av Toverud-kampene og trefningen ved Lund stabiliserte situasjonen i sør, mens Armfeldt ønsket å gå til angrep på Kongsvinger først. Oberst Gahn med sitt «flyvende korps» fikk ordre om å ta seg fram til Glomma, og derfra nedover mot Kongsvinger. Armfeldt vil med dette foreta en knipetangsmanøver for å få kontroll over dette viktige støttepunktet. Hvorfor ordren om en slik farefull framrykning var gitt til oberst Gahn, har alltid vært omstridt fordi det var overlegne norske styrker ved Flisaelva på ca. 800 mann.

Gahn marsjerte fra leiren på Midtskogen om kvelden den 24. april med ca. 500 mann langs den snøslapsete vegen til Flisaelven og videre langs elven ned mot Trangen sørvest for Nyen i retning Åsnes. Fra Nyen rykket store styrker om morgenen ned mot svenskenes rygg mens det ble bygd opp forhugninger mellom høydene Kjellåsen og Butteråsen ved Trangen. Av oberst Staffeldts brigade på 1050 mann kom ca. 800 mann svenskene i møte. Slaget ved Trangen ble et alvorlig nederlag for svenskene, hele korpset var tilintetgjort med ca. 450 mann tatt til fange, andre 65 var tatt til fange i Midtskogen senere den 25. april. Ca. 150 mann fra begge parter hvorav 27 svensker hadde blitt drept og såret under kampene.

Etter kampene ved Trangen fikk oberst Staffeldt ordre om å flytte sin brigade ned til Kongsvinger for å forsterket forsvaret mot Armfeldt som fikk melding om nederlaget i nord og derfor fryktet å utsette seg for angrep i flanken så lenge det var isføre på Glomma. Den svenske kommandanten hadde mistet sin høyre flankestyrke mot nord, sterke norske styrker samlet seg langs Glomma ved Kongsvinger og Blaker. Armfeldt fant det nødvendig å vente på venstre fløy under Vegesack som hittil ikke hadde startet fremrykkingen utover mindre oppklaringsledd for å trekke de sterke norske styrkene sørover. Etter omgrupperingen av forsvaret omkring Kongsvinger under kommando av oberst Staffeldt, reiste Christian August mot sør for å sette i gang en offensiv for å komme svenskene i forkjøpet ved å angripe i Ørjeområdet. Armfeldt gjorde det samme, uten beleiringsartilleri og med store norske styrker i området var et nytt angrep ikke lenger mulig. Oppgaven måtte bli å forsvare de erobrede områder samt å binde nordmennene der. Snøsmelting og teleløsning hadde begynt, slik at framkommeligheten fra nord var blitt dårlig, og et fremtidig angrep måtte skjer lengst i sør ved barmarksføre.

[rediger] Kampene i sør

Prins Christian August hadde først tenkt å angripe den svenske 3. brigade ved Ørje fra Blaker med hovedstyrkene, men da kom det meldinger som tydet på at et forestående svensk angrep over grensen fra sør var nær. 2. - 3. mai rykket om lag 2000 mann fra to svenske brigader under Vegesack på tre kolonner mellom Holmgil og Prestbakke øst for Halden, men føreforholdene var fremdeles så dårlige at fremrykningen ble stanset på en linje Hallerød-Gjeddeludd-Enningdal kirke-Berby. En svensk styrke på vel 1000 mann rykket samtidig fra Nössemark over grensen mot Bjørkebekk og Skotsund i Aremark mot nord, men de stanset også opp. I løpet av mai måned forskanset de svenske troppene seg langs en linje fra sørøst for Kongsvinger, bak Haldenvassdraget fra Kroksund og langs den nye linjen fra Aremark til Iddefjorden.

Den norske offensiven som hadde vært planlagt, ble oppgitt til fordel for omgruppering av de stående styrkene inkludert oberst Holsts brigade som hadde vært nordøst for Rødnessjøen, og måtte flyttes tilbake til Mysen. Et avgrenset fremstøt mot den svenske brigaden ved Ørje med om lag 1000 mann ble rettet over Mjerma under kommando av major Andreas Krebs den 4. mai 1808. Trefningen ved Ørje i løpet av 5. mai fra Rødenessjøen til Slupstad var hardt der svenskene måtte rømme sine stillinger helt frem til de godt utbygde stillingene før Ørje hvor de holdt stand. De norske tapene var 10 sårede mot 10 døde og 16 sårede hos svenskene. Krebs med sin gruppe som var utmattet, ble kalt tilbake mens major Friederich Fischer med ca. 500 mann dro videre fra Mysen og kom overraskende på de svenske feltvaktene ved Ysterud og Li vest for Ørje 7. mai. Men tross et tap på 9 sårede klarte ikke Fischer å fortsette etter at Ørje bru var brent ned av svenskene. En norsk sikringsstyrke ble etterlatt ved Lund.

På andre steder ble det satt inn lokale angrep mot svenske stillinger, natten til 8. mai rykket major Peter Krefting med tre divisjoner mot Skotsberg for å bryte sambandet mellom de svenske styrkene i Aremark og Ørje. Angrepet ble slått tilbake under den første trefningen ved Skotsberg der et sund skilte svenskene og nordmennene fra hverandre. Krefting forsøkte på nytt å ta seg over sundet under den andre trefningen ved Skotsberg 13. mai med to kanoner og fire håndmorterer, men ble stoppet også denne gang. Fra Fredriksten gjort løytnant Johan Spørck et utfall med 120 mann mot den svenske stillingen ved Gjeddelund den 9. mai, men kom ut for et kompani fra Holtet som gjenerobret stillingen. Trefningen ved Gjeddelund var hardt, Spørck mistet 1 mann og hadde 6 sårede mens svenskene mistet 12, hadde 11 sårede og 2 fangne. Et nytt, mindre fremstøt med en norsk divisjon skjedde 12. mai vest for Strømsfoss. Med sine beskjedne styrker innledet kaptein Hans Harboe Grøn sin lokale krig med de svenske feltvaktene frem til 28. mai. Først etter at svenskene satte inn en bataljon trakk Grøn seg tilbake.

[rediger] Kampene i Kongsvingerdistriktet

Etter at oberst Staffeldt hadde etablert seg i Kongsvinger, var det rolig ved grensen fram til begynnelsen av mai bortsett fra mindre trefninger der svenskene stadig ble forstyrret ved små innfall og stridspatruljer. Allerede den 5. mai ble en svensk utpost utslettet med 10 svensker tatt til fange og en forpost ved Vinger prestegård var drevet på flukt med tap av 7 menn som ble ført vekk i fangenskap til Staffeldt. Dette var til stor irritasjon for den svenske brigadesjefen som opplevde tap av patruljer og mindre utposter til nordmennene ved denne form for spredt krigføring.

Dette førte til større styrkekonsentrasjon, bl.a. ble den 2. svenske brigade flyttet nærmere 1. svenske brigade som også fikk overført beleiringsartilleri for et planlagt angrep på Kongsvinger festning. To svenske brigader på 4000 til 5000 mann hadde i slutten av mai gruppert seg i Kongsvingerdistriktet mot Staffeldts venstre fløybrigade med to forsterkede bataljoner, tre skiløperkompanier og 2 eskadroner. Svenskene hadde igangsatt utbygging av nye stillinger, skansen ved Lier med forskansninger vendt mot vest og den såkalte «Skinnarbølinjen» langs elven Skinnarbølå øst for Vingersjøen vendt mot nord. Nordmennene fulgte årvåkent med på hva som foregikk med oppklaringspatruljer som aggressivt gikk gang på gang mot svenskene. Større troppeforflytninger var ikke mulig før i midten av mai og allerede den 15. mai fikk Staffeldt ordre om å foreta et større angrep på svenskenes høyre flanke. Men føreforholdene var fremdeles ikke gode nok og veiene hadde bare begynt å bli tørre, slik at det først var mulig å sende ca. 1000 mann mot «Skinnarbølinjen» tre dager senere, den 18. mai 1808.

Trefningen ved Mobekk startet ikke godt for de norske soldatene som kom to timer for sent fram rett mot Mobekk skanse da det var vaktavløsning på skansene. Svenskene klarte å ødelegge den viktige brua over elven ved Overud, så de norske styrkene ble stående på sin side mot de svenske forsvarerne som kjempet innbitt i forskansningene. Etter fire timer ble kampene ved Mobekk oppgitt, og de norske troppene returnerte til Kongsvinger i god orden. 35 nordmenn var enten drept eller såret mot 38 drept og sårede hos svenskene.

For å rette opp den mislykte operasjonen ved Mobekk hadde Staffeldt blitt tvunget til å foreta en ny operasjon, og denne muligheten kom med etterretninger like etterpå. Det hadde blitt oppdaget at et svensk jegerkompani hadde blitt flyttet til Jerpset gård på Vestmarka som skulle holde forbindelsen til 2. svensk brigade som lå nærmere grensen. 23. mai ble troppene fra kaptein Wilhelm Jørgensens lette kompani populært kalt «lærdølene» sammen med 65 Åmodtske skiløpere ferget over Glomma ca. 10 km vest for Kongsvinger. De åmodtske skiløperne og lærdølene gikk til angrep på Jerpset gård om aftenen 24. mai, men oppdaget at svenskene hadde sendt ut flere patruljer. Overfallet ble en suksess mot den gjenværende styrken på bare 29 mann. Under de rasende nærkampene mistet Jørgensen 3 mann og 1 ble såret, men tok 25 svensker til fange, flere, inkludert en baron, var stukket ned og drept av lærdølene.

Svenske tropper fra gårdene omkring klarte ikke å innhente nordmennene som trakk seg tilbake inn i skogene i ly av mørket. Oberst Staffeldt planla flere angrep, men begivenhetene på Jerpset satt et så stort strøkk i Armfeldt, at han beordret sine styrker tilbake fra de fremskutte stillingene i første omgang. Dessuten hadde han allerede den 19. mai fått ordre fra Gustav IV Adolf om å starte en tilbaketrekking.

[rediger] Svensk tilbaketrekking

Fra svenskekongen hadde Armfeldt fått ordre om å trekke Vestarméen tilbake til sikre posisjoner bak grensen for å reorganisere avdelingene for å sikre grenseovergangene. Alle planene om angrep mot det norske forsvaret ble oppgitt. Som en følge av dette, ga Armfeldt den 30. mai både 1. og 2. svenske brigade ordre om å trekke seg tilbake til Sverige. Gustav IV Adolf ønsket nå at det skulle foretas et svensk-engelsk angrep mot Sjælland og befalte derfor at Vestarméen skulle trekkes tilbake inn i Sverige og innta sikre forsvarsposisjoner lik etter en engelsk flåtestyrke var ankommet til Gøteborg med 10 000 mann om bord den 18. mai 1808. Med dette skrinla svenskekongen alle planer om erobring av Norge til fordel for et angrep mot Sjælland.

Det svenske oppbruddet kom helt overraskende på nordmennene, dette gjorde at kun små patruljer så noe til svenskene under tilbakemarsjen den 30. mai da 1. svenske brigade avmarsjerte fra Lier om kvelden fram til Morast og forlegges i dette området. 2. svenske brigade som hadde operert i Aurskog-Høland, gikk tilbake til Køla i Skillingsmark 1. juni. Staffeldt rykket dagen etter svenskenes tilbaketog fram til Eidskog med sine tropper, og om kvelden 31. mai var hovedstyrken kommet fram til Matrand. Mindre avdelinger ble sendt som sikring mot Flisa i nord og på Øst- og Vestmarkene mot sør.

De andre to svenske brigader som hadde stått bak Halden-vassdraget gikk også 8. 9. juni tilbake over grensen sammen med de delene av venstre fløy som var kommet frem til Skotfoss. Ved midten av juni var bare de to gjenstående svenske brigadene fra Vestarméens venstre fløy tilbake med stillinger foreløpig stående på norsk område. Dette kom også overraskerende på nordmennene, ved månedskiftet mai-juni hadde Christian August planlagt en generell offensiv til sør mot Rødenes/Ørjebro og Enningdalen for å presse svenskene ut. Istedenfor ble det et mindre fremstøt planlagt av kommandanten på Fredriksten festning, oberstløytnant Juel som skulle sørge for å sprenge de svenske styrkene i Enningdalen. Svenskene hadde befestet Prestebakke med forskansninger både mot øst og vest med større styrker forlagt ved Ende, Berby og Enningdalsbruen. Juel som var alvorlig syk, ga oppdraget til kaptein Arlid Huitfeldt som startet fremrykkingen kvelden 9. juni med en styrke på til sammen 710 mann.

Fremstøtet mot sør ble vellykket, under Slaget ved Prestebakke 10. juni hadde Huitfeldt klart å forvirre de svenske offiserene med sin manøvrering som overrumplet og omringet de svenske styrkene ved Prestebakke. De svenske tapene var til sammen 60 døde og hardt sårede og 395 fangne, derav 34 sårede. Den svenske styrken på ca. 420 mann ble utslettet og en svensk styrke på ca. 150 mann overgav seg ved Berby. De norske tapene var beskjedne med bare 12 døde og sårede. Av de om lag 1400 svenskene som var involvert, var 455 drept eller ført vekk i fangenskap. I Sverige fulgt det til reaksjoner over dette oppsiktvekkende nederlaget mot den svenske kommandanten som ble trukket for krigsrett.

Etter svenskene hadde fått forsterkninger, gikk de til angrep den 14. juni for å innta sine tidligere stillinger. Hovedstyrken hadde sammen med fangene rykket tilbake til Fredriksten. De norske forpostene ved Prestebakke, Ende og Gjeddelund ble fordrevet etter en kort stund med kamp mot de tallmessige overlegne svenskene. Men svenskene forlot sine stillingene og gikk tilbake over grensen i løpet av dagene mellom 20. og 24. juni. Det stod nå ikke lenger svenske tropper på norsk jord.

[rediger] Krigen resten av året

Etter svenskene hadde fullført sin tilbaketrekking fra Norge, hadde de norske styrkene rykket frem til grensen mot Sverige og tatt opp grensevakt. I tiden fram til desember ble det gjort enkelte streiftog over grensen både fra norsk og svensk side, men de fikk liten betydning.

29. juni satte kaptein Jens Werenskiold seg med sin divisjon av Sønnenfjelske regiment over Singlefjorden til Lervik for et innfall mot den svenske feltvakten ved Svinesund. Under trefningen kom Werenskiold under angrep fra en svensk bataljon som førsøkte å innhente nordmennene før de kom seg over sundet. 19 svensker var tatt til fange mot 2 sårede, 1 svensk offiser var drept.

I nord hadde oberst Staffeldt, som for øvrig ble utnevnt til generalmajor den 30. juni, holdt seg i ro på grensevakt i Eidskog med unntak av enkelte streiftog over grensen. Et planlagt framstøt mot fiendens svake høyre fløy over Tolvmilskogen inn i Dalarne med skiløperkompaniene som fortropp var under forberedelse i løpet av juni. Troppene for denne operasjonen ble samlet i Elverum, men den fikk liten tilslutning av prins Christian August, og måtte kanselleres.

I begynnelsen av juli fikk Staffeldt ordre om å rykke over grensen for et norsk streiftog på flere steder over grensen. En kolonne med fire kompanier ble sendt fram til Morast, en andre kolonne på to kompanier til Magnor tollsted og den tredje kolonnen med major Stabell i spissen for tre kompanier til sør mot Vestmarka. Stabells gruppe fortsatte videre inn i Sverige 18. juli og fram til de svenske stillingene ved Adolfsfors, deretter kom videre tilbake til Matrand etter to dagers opphold på svensk grunn. Svenskene kom med deres motsvar i form av et overraskende angrep på 900 mann på de norske feltvaktene ved Emterud og Magnor den 19. juli. Svenskene hadde oppdaget at lærdølenes feltvakt hadde dårlig vakthold, og de tok deres hevn for overfallet på Jerpset ved å ta lærdølenes kompanikassen og tok 20 til fange samt drept 1 mann og såret en andre. Lærdølene på egen hånd foretok et streiftog over grensen.

I august ville Staffeldt gå mot Falun som støttekorps for trønderne i Jemtland, og sendt en styrke på 200 mann til Midtskogen 10. august. Støttekorpset marsjerte videre til Dalby i Sverige, og returnerte til Baltebøl den 20. august, de fant ikke svenske tropper i området utover grensevakten ved Midtskogen. For de norske troppene i nord ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med konstant vakthold, kjedesomhet og dårlige forholder i det tynt befolkede Eidskog med lite bebyggelse og lite mat. Felttroppene måtte oppholdte seg i barhyttene langt utover sommeren og inn i høsten.

De hadde blitt avverget fra plyndringstokt mot svenske sivilister på den andre siden av grensen, om de hadde med seg tyvegods på veien tilbake fra streiftog skulle dette sendes tilbake. Offiserene på begge sider var meget opptatt av god oppførsel hos deres soldatene ovenfor sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket med lite næringsgrunnlag som raskt ble oppbrukt av de militære. Dårlig forpleining, elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat tilgjengelige begynte å få en farlig virkning på troppene på begge sider av grensen.

Da det engelske hjelpekorpset til Sverige trakk seg tilbake til Storbritannia 3. juli, ble det planlagte angrepet på Sjælland oppgitt, styrkene som hadde vært avsett til dette ble sendt til Vestarméen. Svenskene hadde nå 18 500 mann langs norskegrensen, men det ble likevel en «stille» sommer og høst frem til september.

I nord hadde oberstløytnant Adlersparre foretatt et mindre fremstøt fra Eda i Värmland med en bataljon og 400 jegere mot den norske feltvakten ved Vilsberg den 2. september. Under kampene forsøkt løytnant von Krogh med en pelotong bergenhusiske musketerer å bryte seg gjennom de svenske linjer i et bajonettangrep, men ble nedkjempet. 34 nordmenn ble tatt til fange, flere dør senere av sine sår.

Oberst Carl Henrik Posse som overtok kommandoen over de svenske troppene, ønsket å stive opp den lave moralen og uroe nordmennene. Dermed ble det foretatt et innfall i Norge med det som kalles en «væpnet rekognosering» den 12. september 1808 med 1400 mann fordelt på to kolonner. Dette var inspirert av det heldige utfallet ved Eda.

Innfallet inn i Norge begynte i Naverstad og Skee mot Enningdalen mot major Krebs' grensevaktstyrkene ved Berby. I selve trefningen deltok om lag 900 svensker mot til sammen 400 nordmenn, men major Krebs beviste seg som en kompetent og aggressiv offiser under de harde kampene om Berby gård, brua over Rørselva og Tyslingmoen. Posse innså at angrepet hadde kjørt seg fast, og bad om våpenhvile for å trekke troppene tilbake, dette gikk Krebs med på. De norske styrkene hadde nesten brukt opp sin ammunisjon etter fire timers kamp. Så snart våpenhvilen på bare en halv time var over, inntok de norske troppene sine tidligere stillinger. Posse var forundret over den rasende motstanden og trakk seg tilbake over grensen. De norske tapene var 33 døde og sårede mot de svenske tapene på visstnok 48 døde og sårede.

I oktober hadde svenskene foretatt et innfall med mindre svenske avdelinger for å forstyrre og alarmere nordmennene på Vestmarka og Austmarka mot sør, mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedvegen fra Magnor den 20. oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene tilbake helt til Skotterud, og det ble forberedt forsvar på stedet mot svenskene. Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake over grensen. En uke senere trakk Staffeldt størsteparten av sine styrker tilbake til Lier for å gå i vinterkvarter.

[rediger] Våpenhvile og nød

Den britiske blokaden av Norge gjorde seg etter hvert mer og mer gjeldende, det lille som kom frem fra Danmark og Nord-Russland var ikke nok. Overalt var det matmangel, og det lot seg ikke gjøre å erstatte mundering og annen utrustning som ble nedslitt og ødelagt etter flere måneders feltbruk. Mulighetene for å gjennomføre ytterligere offensive foretak ble mindre med tiden, og Christian August valgte derfor å holde troppene sine tilbake. Det var ikke mye bedre hos svenskene i de tynt befolkede landsdelene under generalløytnant Bror Cederström som hadde overtatt etter Armfeldt i august.

Utover høsten kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene, men det tok sin tid å ta kontakt med kongen i Danmark. Christian August mente han ikke kunne fortsette fiendtlighetene mot Sverige med den nød og mangel som hersket i landet, derfor handlet han til slutt mot sin konges vilje da han inngikk en avtale om våpenstillstand for det søndenfjeldske frontavsnittet den 22. november. Våpenstillstandsavtalen trådte i kraft den 7. desember 1808. Den kunne sies opp med et varsel på 48 timer, men ble gjeldende for resten av krigen.

Dessverre kom våpenhvileavtalen for sent for den norske hæren og den svenske Vestarméen som ble meget hardt rammet av sykdommer som kom fra øst og inn i de norsk-svenske grensetraktene der flere tusener oppholdte seg under elendige forhold i flere måneder. Felthæren som var på til sammen på ca. 17 000 mann i Norge, hadde i mars 1809 8 777 innlagte menn. Av disse døde 1200, bare mellom april og september 1808 var 700 døde. Det verste kom likevel i høsten og vinteren 1808, da hadde halvparten av felthæren blitt syk.

I den svenske Vestarméen var forholdene enda verre fordi sykdommene som tyfus og dysenteri kom fra øst. De svenske kildene oppgir ikke de presise opplysninger om det totale antallet syke, bare stykker fra diverse rapporter og nedskrivelser fra offiserene i Vestarméen finnes. Sykeligheten hadde steget fra 22 % av felttroppene i september til 25 % i november. 20. desember hadde 3. svensk brigade bare 1 284 friske soldater, 1 677 hadde blitt innlagt som syke. I november var 403 svenskere døde. Etter de historiske kildene på den svenske siden var den svenske forpleiningen mye dårligere enn hos den norske hæren.

[rediger] Sjøkrigen

[rediger] Skjærgårdskrigen

Som sikringsstyrke mot omgående bevegelser sjøveien og til støtte for en eventuell offensiv var flåteavdelinger sendt til Hvalerøyene fra den norske skjærgårdsflåten og til Strømstad fra Gøteborgseskadren i mars-april 1808. De korte avstandene mellom Hvalerøyene og den nordre Båhuslenskysten fulgt raskt til at begge flåtestyrkene som bestod av kanonsjalupper, kanonjoller og armerte båter kom inn i enkelte trefninger og manøvreringer som kunne ha endt med åpen strid gjennom hele året. De svenske sjøoffiserene hadde fått ordre om å søke slag med den norske skjærgårdsflåten, men ofte ble det bare større manøvreringer og mindre rekognoseringstokt i farvannet mellom øyene langs kysten. De norske sjøoffiserene hadde blitt beordret til å bevokte sjøveien mot Østfold og Svinesund. Det hindret ikke disse fra å foreta innfall mot svenske mål langs kysten flere ganger.

Kommandør Fisker, operativ sjef for skjærgårdsflåten, kom til den sørøstlige enden av Hvalerøyene og opprettet en flåtebase i Gravningsundet for sin eskadre på cirka tretti fartøyer. Herifra styrte han på morgenen den 20. april mot Strømstad. Under rekognoseringstoktet utenfor Strømstad sendte Fisker en del av sine matroser og en tropp soldater om bord på fire sjalupper ved Seläters brygga syd for Svinesund i ly av mørket. 9 svensker ble tatt til fange. Fisker med resten av eskadren rodde videre mot Strømstad, og etter en maktdemonstrasjon i sundet mellom Furuholm og Killingholm, bare en kilometer fra havnen, snudde nordmennene. Fisker ønsket å uroe det svenske kystforsvaret i nordre Båhuslen. Derfor sendte han en divisjon fra den norske eskadren om natten til 22. april til Hustyft en halv mil sørvest for Svinesund. Løytnant Ager som ledet landgangen, kom så overraskende på den svenske forposten mot Svinesund at 18 svenskene ble tatt til fange uten motstand. Den 25. april skjedde enda en landgang på nordre strand av Dynekilens munning, men uten synlige resultater mot et mer våkent kystforsvar.

Kaptein G.H. Nordberg kom til Strømstad med sin divisjon den 22. april, men med langt færre fartøyer enn på den norske siden. Tidlig på morgenen den 27. april rykket kommandør Fisker mot sør for å ta og ødelegge det strategiske viktige magasinet i Strømstad, men dette ble oppdaget av det svenske bevoktningsfartøyet, som sendte meldning til Nordberg om de norske fartøyene på vei fra Hvalerøyene. Nordberg rykket ut med sine fem kanonbåter til sundet mellom Furuholm og Killingholm og satt et mindre batteri på Furuholm. Slaget ved Strømstad etter en og en halv times strid sluttet med norsk nederlag, Fisker måtte retirere med tap av 11 døde og sårede samt to kanonsjalupper som hadde blitt skadet. Nordbergs tap var 19 døde og sårede.

Nordberg forsterket sin divisjonen med en mortersjalupp, en sjalupp og en-to mindre kanonbåter kort etterpå. Denne ble senere utvidet til en ekte flotilje med åtte nye kanonsjalupper den 2. mai. General Vegesack som planlagt en ny offensiv etter den venstre fløyen hadde gått inn i Norge i begynnelsen av mai, ønsket å ta seg over Svinesund med en flytebro under bygging i Strømstad. Det fremste hindret mot denne nye offensiven var den norske skjærgårdsflåten som måtte tilintetgjøres eller drives bort for å sikre overgangen i Svinesund. Major N.J. Rahmn dro fra Gøteborg med en eskadre på 9 kanonsjalupper, en halvgalei, to proviantfartøyer og en mindre kanonbåt den 4. mai. 11. mai 1808 var den svenske skjærgårdseskadren blitt en sterk flåtestyrke på en jakt, 13 kanonsjalupper, 12 kanonjoller og tre andre krigsfartøyer samt en halvgalei med en besetning på omkring 1 040 mann.

Den norske eskadren på 24 til 25 kanonbåter viste seg utenfor den svenske kysten på et større rekognoseringstokt den 7. mai, men Rahmn som skulle gå til angrep på nordmennene, hadde blitt erstattet av svenskekongen med Carlheim-Gyllensköld den samme dagen. Dette var begynnelsen på en rekke ledelsesproblemer for den svenske skjærgårdseskadren, utover året ble kommandantene skiftet flere ganger. Hver gang kom disse med innsigelser mot ordre om å oppsøke nordmennene for et sjøslag.

Carlheim-Gyllensköld sendte ut halvgaleien og de mindre kanonbåtene på rekognoseringstokt, men disse oppdaget raskt at skjærgården gav nordmennene meget gode posisjoner fra Hvalerøyene, med mange og smale sund samt beskyttede havner og ulike utløp rettet mot den nordre Båhuslenskysten. Fisker hentet inn flere fartøyer og hadde den 19. mai hele 37 fartøyer stasjonert i området omkring Hvaler. De svenske arméoffiserene hadde blitt så frustert av forsinkelsen at Carlheim-Gyllensköld så seg tvunget til å foreta en større rekognosering med eskadren den 20. mai. Han dro til Dynekilen med alle fartøyene, men sendte hovedstyrken tilbake med Rahmn til Strømstad.

Nordmennene gikk til angrep med 26 kanonbåter fra Gravningsund 21. mai og kom fram til Tjurholmen utenfor Dynekilens munning, svenskene trakk seg tilbake i Dynekilen og forsøkt å lokke nordmennene inn. Den svenske hovedstyrken var raskt kommet tilbake, Carlheim-Gyllensköld ønsket å gå til angrep fra Hallsö sund mellom Norra og Södra Hallsön, men det ble for mørkt mot aftenen. I ly av mørket trakk nordmennene seg tilbake uten et skudd fra Tjurholmen. Dette oppmuntret svenskene til å bli mer dristige, flere rekognoseringstokt fra Dynekilens munning mot Hvalerøyene ble gjennomført frem til 27. mai. Om morgenen den 27. mai 1808 gikk Carlheim-Gyllensköld til angrep mot nordmennene med cirka 30 kanonbåter. De fant seks til sju norske kanonsjalupper i Gravningsund som trakk seg tilbake. I det trange sundet ble de tatt under ild fra en 24-punds kanon på land. Nordmennene kom tilbake og med godt posisjonerte kanonbåter tok de svenskene under drepende ild. Slaget ved Hvalerøyene sluttet med et svensk nederlag, en kanonbåt var totalødelagt. I følge danske kilder var 20 drept og såret, ifølge Carlheim-Gyllensköld to sårede.

Tilbakeslaget den 27. mai tvsng svenskene inn i uvirksomhet, Carlheim-Gyllensköld ble tilbakekalt til Stockholm av svenskekongen den 10. juni fordi det var stor misnøye med hans ledelse. Rahmn som overtok, holdt sin posisjon ved Dynekilens munning utover juni måned, men våget heller ikke på nytt å gå til angrep på nordmennene. Fisker som flyttet sitt hovedkvarteret til vestsiden av sørlige Sandøy nærmere den svenske kysten, ønsket ikke å gå til angrep mot en jevnsterk motstander i gode posisjoner. Prins Christian August hadde planlagt et angrep på den svenske eskadren i samband med gjenerobringen av Prestebakke og Berby den 18. juni. Likevel, med det kansellerte angrepet fra Fredriksten ble flåteangrepet også kansellert.

Armfeldt ønsket fremdeles et maritimt oppgjør og den 1. juli nle det på hans ordre gjennomført en rekognosering for å lokke ut nordmennene fra Hvalerøyene. Rahmn sendte ut 9 kanonsjalupper til farvannet mellom Tjurholmen og Norra Hallsön i håp om utløse et norsk angrep fra Gravningsund ved holmene nordøst for Tjurholmen. Der hadde svenskene utplasserte 17 kanonbåter, men de var oppdaget av nordmennene i forveien. Nordmennene foretok flere manøvreringer, men nektet å ta Rahmns utfordring. Utover resten av sommeren var begge parter uvirksomme utover å holde et øyne med hverandre. Dynekilen ble nå svenskenes viktigste flåtebase.

Fra Gøteborg kom forsterkninger til skjærgårdseskadren i Dynekilen i september, og 26. september hadde Rahmn en eskadre delt i fem kanonsjalupp-divisjoner og to kanonjolle-divisjoner på til sammen 39 kanonbåter og 1 660 mann. Med dette hadde svenskene fått en tallmessige overlegenhet mot den norske skjærgårdsflåten som bestod av bare 25 fartøyer, hvorav 12 kanonsjalupper. Generalløytnant Cederström som tok den faktiske ledelsen, ønsket å gå til angrep for å blokkere innløpet til Svinesund, men dette strandet på uenighet med eskadresjefen Rahmn. Han skulle rykke sjøveien mot Sandøyene til Svinesund. Cederström gjorde senere den samme vurderingen; at den norske eskadrens stilling var for sterk i et terreng som gav store defensive fordeler.

Om høsten begynte sykdommer å gjør et kraftig innhugg på begge sider, men mest på den svenske skjærgårdseskadren. I november var bare 1 024 friske menn tilbake av den opprinnelige styrken på 1 660 mann. I slutten av november trakk svenskene seg sørover til Marstrand fra Dynekilen som hadde begynte å bli islagt. Senest 18. desember var hele nordre Båhuslenskysten forlatt av svenskene. Den norske skjærgårdsflåten hadde fått store problemer med innkvartering om høsten og kommandant Fisker hadde vært tvunget til å ta hensyn til Sørlandskysten. Å våge seg på et sjøslag mot svenskene var ikke mulig. I desember 1808 gikk nordmennene i vinterkvarter etter at fartøyene var trukket tilbake til Oslofjorden fra Hvalerøyene.

En liten episode hendte den 22. november til sjøs ved Skagen. Der hadde den norske briggen «Seagull» erobret det svenske krigsfartøyet «Gripen», en kutter med besetning på 43 mann. Etter å ha fått grunnskudd (under vannlinjen) strøk svenskene flagg som tegn på overgivelse. Alle ble ført bort til Norge som krigsfanger.

[rediger] Innsjøene

Mot sør langs grensen mot Svinesund er det en topografi gjennomskåret av elver, vann og sjø mellom Østfold og Dalsland samt en langstrakt fjord, Iddefjorden, som i krigstid var mer en innsjø enn en fjord avskåret av den smale Svinesund fra den norske kysten mot vest. Som i tidligere kriger ble det oppstilt en lokal sjøflotilje i Iddefjorden fra Fredrikshald som skulle overvåke den svenske strandkanten og forhindre svenske forsøk på å ta seg over med mindre patruljer på båter. Men det er også lite kjent at svenskene også hadde sine egne flotiljer i andre sjøer mot norsk streiftog og større angrep etter at tilbaketrekningen fra Norge var fullført i juni. Mot øst for Aremark er det en sjø som krysset grensen, og som dessuten er en stor del av ett vassdrag over store deler av Dalsland. Store Le-sjøen er så stor at et norsk fremstøt til sjøs kunne tilbakelegge store avstander. Derfor hadde svenskene dannet en mindre flotilje i sommermånedene. Mot sør ikke langt fra Enningdalen er det to sjøer, Søndre Kornsjø og Nordre Kornsjø som også krysset grensen. Der hadde svenskene ikke egne sjøstyrker, men fartøyer som ble tatt i bruk for transportformål over grensen til vanns.

Iddefjordsflotiljen med base i Fredrikshald deltok i den norske offensiven 10. juni mot Prestebakke og Berby, da hadde tre prammer og 14 armerte båter med to amusetter, en haubits og 7 håndmorterskyts rykket oppover Iddefjorden for å avlede oppmerksomheten. Flere ganger hadde denne flotiljen foretatt landstigning på den svenske strandkanten for å uroe bevoktningen, noen ganger med suksess. 19. september hadde 200 svenskene gått mot Husebro og Krokstrand, men de oppdaget en norsk feltvakt på stedet som støttes av Iddefjordsflotiljen, om dagen stod nordmennene for å holde Krokstrand besatt og om natten overnattet de på fartøyene. Det kom flere ganger til skjærmysler mellom de svenske rekognoseringsenheter og den norske feltvakten frem til den 13. oktober. Krokstrand ble oppgitt etter ordre fra Christian August.

I oktober hadde en sjøkrig brutt ut mellom den norske Iddefjordsflotiljen og mindre svenske båtpatruljer, fra den svenske strandkanten som hadde blitt sikret av den svenske grensevakten dro mindre patruljer over fjorden for å forstyrre den norske grensevakten i mindre innfall. Det kom til skarp strid den 15., den 16., og 20. oktober uten nevneverdige resultater. Begge sider forsøkte å ta hverandres båter i mindre ekspedisjoner mot den svenske eller den norske bredd av fjorden. Under et slikt innfall ble to svensker tatt til fange ved Pilegården, de ble sendt tilbake to dager senere fra Fredriksten. En ny trefning fant sted om natten mellom 31. oktober og 1. november ved Svinesund. Det ble også den siste.

Den svenske flotiljen på Store Le hadde blitt forsterket i slutten av august til en styrke på to prammer med to 3-punds kanoner og to mindre skyts og sju større båter med en besetning på til sammen 226 mann. Major G. Bergenstråhle som flotiljekommandant og marineløytnant J. Söderström som «befalhavende sjøoffiser for eskadren i Store Le sjøen», dro nordover til Nössemark den 1. september. Flotiljen skulle seile nordvestover inn i Otteidsvik på den norske delen av sjøen for å undersøke de norske stillingene og om de hadde planer for landstigning på svensk område. Bergenstråhle fant flere norske patruljebåter som trakk seg tilbake langs strendene oppover i sjøen. Det kom til skuddveksling mellom den svenske flotiljens «avantgarde» på en pram og fem båter og en av disse norske båtene. Bergenstråhle vendte om fordi det hadde begynte å blåse sterk sørlig vind. 14. oktober ble det gjennomført et nytt svensk rekognoseringstokt i den norske delen av sjøen opp i Smogesund uten at de støtte på fiendtlige farkoster.

Den 7. oktober foretok svenskene på nytt en ekspedisjon med flotiljen for å ødelegge en forpost ved Mosvik i Norge. For å komme overraskende på nordmennene rodde svenskene hele natten tett på den østre stranden i storm og regn. Natten til 8. oktober ble en hæravdeling landsatt nord for Tolsby. Derfra ble nordmennene overrumplet og tatt til fange etter en kort kamp. Av enheten på 18 mann ble 10 tatt til fange. Dagen etterpå, den 9. oktober, vendte svenskene tilbake med en kanonpram og flere småbåter og frem til Otteidsviks munning der de kom under ild fra flere nordmenn på en nærliggende holme. Svenskene drev bort de norske forsvarene uten tap og tok en båt. Den svenske flotiljens nærheten på Store Le hadde vært viktig for å hindre norsk virksomhet på svensk område, Christian August hadde allerede i juni planlagt å sende norske styrker på medbrakte flåter ut på sjøen.

Dette kunne ha hendt som sett i et mindre norsk streiftog fra Enningdalen av den aggressive major Krebs på de svenske grensetraktene Måsakasan, Sågemarken og Stabäckehult. Kaptein Mundh med 300 mann marsjerte fra Svenningsbø den 4. september mot grensen. Der avdelte han sine styrkene i flere mindre detasjementer, dro videre mot Nordre Kornsjø med flere avdelinger til Haugesund. Mundh kom seg over sjøen med en pram, en flåte og tre båter til det svenske området for å rekognosere. Mundh vendte tilbake etter mindre skjærmysler der flere svenskene var tatt til fange.

[rediger] Øresund

[rediger] Den sørlige fronten

[rediger] Året 1809

[rediger] Freden i Jonköping

[rediger] Etterspillet

[rediger] Litteratur

• Oberst Tore Hiorth Oppegaard, Østfold Regiment 1996 ISBN 82-90545-59-2
• Arne Marensius Bull, Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Oberst Jacob T. Schjølberg, Telemark Infanteriregiment nr. 3 1988 ISBN 82-90545-09-6
• Oberst II Jakob Bragstad, Fjordane Infanteriregiment nr. 10 1996 ISBN 82-90545-57-6
• Oberstløytnant Magnar Saltnes, Akershus Infanteriregiment nr. 4 1628-1995 1998 ISBN 82-90545-78-9
• Oberstløytnant Børre Reidar Gundersen, Agder Forsvarsdistrikt/Agder Infanteriregiment nr. 7 1998 ISBN 82-90545-82-7
• Henry Kristian Jensås, Distriktkommando Trøndelag med historisk bakgrunn fra 1628 2004 ISBN 82-519-1961-4
• Oberstløytnant Åke F. Jensen, Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie Bind 1 2000 ISBN 82-514-0558-0
• Oberst H. Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814 1915, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9
• Ørnulf Hodne, For konge og Fedreland- kvinner og menn i norsk krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 82-02-26207-4
• Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
• Sveriges krig åren 1808 och 1809 af Generalstabens krigshistoriska afdeling bind 1-9 Stockholm, 1890-1922
• Tøjhusmuseets bok Den danske hær i Napoleonstiden 1801-1814 1992 ISBN 87-89022-10-6
• Halfdan Barfod, Vor Flaade i fortid og nutid bind 1 Fredericia 1940-årene

[rediger] Lenker

• Krigsårene 1807-1814
• Berömda svenska slag, 1800-tal