Nihilisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I filosofien er nihilisme en oppfatning som fornekter alle verdier og normer og framhever at tilværelsen er meningsløs. Nihilismen var en viktig politisk kraft i Russland i det 19. århundre, da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå.

Begrepet nihilisme kommer fra latin nihil, «intet». Den tidligste kjente bruk av ordet er fra 1767, da det ble brukt på fransk i en religiøs sammenheng, synonymt med kjetter, en betydning som har falt bort. Som et filosofisk og politisk begrep er det dokumentert fra 1817 på engelsk. Den russiske formen, nigilizm, er først dokumentert i 1829.

[rediger] Politisk filosofi

Nihilismen som politisk filosofi oppsto i Russland omkring 1817. Det året ble det første hemmelige politiske selskap i landet grunnlagt av Pavel Pestel. Opprettelsen av selskapet var i stor grad en reaksjon mot tsar Nikolai I, som Pestel så som en absolutistisk monark i forhold til den mer åpne Alexander I. Bevegelsen kulminerte i Desemberopprøret 1825.

Senere brukte Mikhail Bakunin nihilitisk filosofi som utgangspunkt for sitt alternativ til Karl Marx' teorier, som han mente uunngåelig ville føre til en totalitær stat.

Som politisk filosofi innebærer nihilismen en fullstendig avvisning av all religiøs og politisk autoritet, sosiale tradisjoner og tradisjonell moral. Disse sees som motstridende med friheten, som er det høyeste ideal. Den framstår dermed som en ekstrem form for anarkisme. Staten var den naturlige hovedfiende, og ble hardt angrepet. Etter å ha vokst kraftig degenererte bevegelsen, og ble etterhvert en sammenslutning av terrorceller uten noen forenende filosofisk utvikling og utveksling.

Hovedforskjellene mellom nihilisme og anarkisme kan oppsummeres slik:

Nihilismen hevder alltid at vold er den beste måten å oppnå forandring på; dette er tilfelle med noen retninger innen anarkisme, men ikke på langt nær alle.
Nihilismen avviser enhver form for organisert samfunn; de fleste retninger innen anarkismen baserer seg på opprettelsen av et sterkt fellesskap.
Som politisk bevegelse var nihilismen i stor grad et lokalt fenomen i Russland, skapt av de spesielle forholdene der; anarkismen har hatt grobunn mange steder og under vidt forskjellige samfunnsforhold.

[rediger] Nihilisme i filosofi

Den nihilistiske filosof hevder at verden, og spesielt menneskets eksistens, er uten mening, mål, forståelig sannhet eller essensiell verdi. Den står normalt i kontrast til postmodernismen, ettersom nihilismen tenderer mot defaitisme, mens postmodernismen leter etter styrke i det menneskelige samspill. Den inneholder et sterkt element av skeptisisme, men skeptisismen når i motsetningen til nihilismen ingen konklusjon om de moralske konsepters realitet.

Nihilisme som filosofisk begrep ble først introdusert av Friedrich Heinrich Jacobi (1743–1819), som brukte det som et begrep for å karakterisere rasjonalisme, og spesielt Immanuel Kants kritiske filosofi. Han utførte en reductio ad absurdum, som reduserte alle rasjonalisme til nihilisme, og dermed noe som burde unngås.

Friedrich Nietzsche var i sine senere verker svært opptatt av nihilisme, og han ble i stor grad den som definerte det som et filosofisk begrep.