Kong Oidipus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kong Oidipus Orig. Oidipous Tyrannos
[[Bilde:\|200px\|Kong Oidipus]]
Forfatter:	Sofokles
Sjanger:	Skuespill
Utgitt:	450 f.Kr.
Originalutgave:	{{{originalutgave}}}
Norsk utgave:	{{{norsk utgave}}}
Forlag:	Gyldendal Norsk Forlag Det Norske teatret
Oversetter:	Peter Østbye (1924) Eirik Vandvik(1956)
Sider:	79
ISBN 82-05-25722-1

Kong Oidipus (gresk Οἰδίπους, Oidipous, fornorsket til Ødipus) er et skuespill av den greske dramatikeren Sofokles. Kong Oidipus var en konge av Theben, sønn av Laios og Jokasta, som uten å vite det drepte sin far og giftet seg med sin mor. Legenden om Oidipus er mest kjent for å ha gitt navn til Sigmund Freuds teori om ødipuskomplekset.

Innhold

1 Handling
2 Tolkning
3 På norsk
4 Roller
5 Fortsettelser av Kong Oidipus
6 Tekster som det antas er påvirket av Kong Oidipus
7 Film
8 Referanser

[rediger] Handling

Laios voldtok en av sine elever, Khrysippos, hvis far, Pelops, lyste en forbannelse over ham. Denne forbannelsen kom til å tynge også Ødipus selv. Da han ble født, forutså et orakel at han kom til å drepe sin far. For å unngå skjebnen fikk Laios spebarnets ankler gjennomboret med en syl (derav navnet Oidipos, som betyr oppsvulmet fot) og fikk en tjener til å sette ham ut i skogen for å dø. Tjeneren svek ham imidlertid, og gav istedet barnet til en gjeter, som igjen overlot barnet til kong Polybos og dronning Merope (eller Periboia) av Korint, som oppdro Ødipus som deres egen sønn.

Senere ble Oidipus advart av oraklet i Delfi at han var skjebnebestemt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Han visste ikke hvem hans egentlige foreldre var, og sverget aldri å vende tilbake til Korint. Mens han var ute og reiste, kom han til områdene rundt Theben, hvor han slo en fremmed i hjel under en krangel - begge nektet å vike for den annen - uten å vite at mannen var hans far, kongen av Theben. Ødipus reddet Theben ved å svare på Sfinksens gåte, og ble gjort til konge av byen til gjengjeld. Han giftet seg med enkedronningen, og de fikk fire barn. Tegn fra oven om en dyster skjebne oppsto i Theben, og kongen dro ut for å finne årsaken. Sannsigeren Tiresias fortalte Ødipus at han selv var kilden til vanskjebnen. Ødipus oppdaget at han var Laios' og Jokastas sønn, og at alle profetiene hadde gått i oppfyllelse. Jokasta tok sitt eget liv, og Ødipus stakk ut sine egne øyne.

Oidipus abdiserte som konge av Theben og overlot riket til sine to sønner, Eteokles og Polynikes, som ble enige om å dele tronen mellom seg ved at de satt som konger annethvert år. Her slutter stykket Kong Oidipus, men handlingen fortsetter i boken Oidipus i Kolonus. Etter det første året ved makten nektet Eteokles å gi fra seg tronen, og broren angrep Theben med sine tilhengere. Begge døde i slaget, og kong Kreon, som nå ble konge, forordnet at Polynikes ikke skulle gravlegges. Antigone, hans søster, trosset bestemmelsen, men ble tatt og dømt til å begraves levende. Hennes søster Ismene sa at hun hadde hjulpet Antigone og ville dele hennes skjebne. Tiresias fortalte at gudene mislikte Kreons avgjørelse, hvilket fikk ham til å ombestemme seg, og han gikk selv for å begrave Polynikes. I mellomtiden hadde Antigone hengt seg for ikke å bli levende begravet, og da Kreon kom til stedet der hun skulle gravlegges, ble han angrepet av Haimon, som deretter tok sitt eget liv. Da Kreons kone Evrydike fikk høre om dødsfallene, begikk også hun selvmord.

[rediger] Tolkning

Det er spesielt to måter man kan tolke skuespillet Kong Oidipus på, skjebnen og stå for det man sier. Skjebnebudskapet er den mest kjente av de to. Det Sofokles ville med skuespillet var å vise at skjebnen din er allerede bestemt og det er umulig å flykte fra sin skjebne. Skjebnen vil alltid komme tilbake på deg og du vil alltid gjennomføre de handlingene som skal til for at du kommer til din skjebne enten du liker det eller ikke. Dette skildrer han gjennom historien der Oidipus blir «lagt ut» i skogen av en gjeter og funnet av en annen gjeter som ga gutten til kongeparet i Korint som senere flykter tilbake til Teben og blir konge der.

Den andre tolkningen er at man skal stå for det man sier. Da Teben fikk vite hva som var grunnen til at byen var rammet av pest, som skyldes at man enda ikke har funnet den skyldige som drepte den tidligere kongen, gikk kong Oidipus ut og sa ut straffen som ville ramme han når han ble tatt. Da Oidipus i kraft av sin visdom fant ut at det var han som var den skyldige og at moren tok sitt liv, påførte han den straffen som han hadde utlyst på seg selv mot store protester fra mange av de Tebens befolkning. Så den belærende ved stykket er at man skal være forsiktig med hva man sier og hvis man har sagt noe skal man også gjennomføre den.

I tillegg kan man også nevne Ødipus' søken etter sannhet som en tematisk tolkning. I NRKs radioprogram Studio Sokrates, går de i dybden av stykket med utgangspunkt i det å kjenne seg selv. ^[1] Med sitatet fra Bibelen, nærmere bestemt Forkynneren, "den som forøker sin kunnskap, forøker sin smerte", ser vi hvordan Ødipus ved å grave i fortiden skaper sin egen ulykke. Også NRK-programmet Lesekunst tar denne tilnærmingen. ^[2]

[rediger] På norsk

I Norge ble første gang Kong Ødipus utgitt på norsk i 1893 på Aschehoug forlag, i Fr. Gjertsens gjendiktning. Den mest kjent utgaven er Peter Østbyes bokmålsutgave fra 1924, men finnes også i en nynorskutgave gjendiktet av bl.a. Eirik Vandvik.