Hundreårskrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, fra 1337 til 1453. Historikerne setter alle disse konfliktene under en og samme krig, derav hundreårskrigen. Krigen ble stort sett kjempet på fransk jord, og konflikten har i mange sammenhenger blitt erkjent mer som en fransk borgerkrig enn en internasjonal krig. Historikeren Philippe de Vries har foreslått at krigen «mer eller mindre foregikk på et provinsielt plan.» En annen historiker, Fernand Braudel, siterer de Vries, men legger til: «England fungerte som en provins (eller som en gruppe av provinser) innenfor den Anglo-franske delen» som «både var slagmarken og gevinsten» (Braudel 1984 s. 353)
Krigen var betydningsfull grunnet ulike faktorer som:
- Nye våpen og militærtaktikk ble introdusert som avløste tidligere tiders føydale armeer dominert av tungt kavaleri. Bueskyttere viste seg å være mer effektive og samtidig mer økonomiske enn tungt bevæpnede riddere.
- De første stående armeer i Vest-Europa siden Romerriket.
- Endringer i rollene til adelskapet og bønder.
- Den tidlige utviklingen av nye monarkier og nasjonenes vekst.
Innhold |
[rediger] Innledning
Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving, noe som gav den engelske kongen, Edvard III, som hadde arverett på den franske tronen, en grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne.
Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d'Arc, som ledet av «stemmer» hun hørte lyktes i 1429 å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans og befri byen fra den engelske beleiringen.
Krigen kan løst deles opp i fire faser:
- En fase med engelsk suksess under Edvard III fra 1337 til 1360.
- En fase fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde framgang og nær fordrev engelskmennene.
- En fase fra 1400 til 1429, markert med de store engelske seirene under Henrik V.
- Og siste fase fra 1429 til 1453 hvor Frankrike var alliert med Burgund fra 1435.
Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl V av Frankrike akseptere Henrik V's sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl V døde med kort mellomrom i 1422
Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais tilbake.
[rediger] Betydning
Krigføringen forandret seg stort under Hundreårskrigen. Alt fra våpen som ble brukt, militære taktikker, til selve definisjonen på krig, ble forandret. Hundreårskrigen utfordret det godt etablerte middelaldersamfunnet. Det ble klart at den tradisjonelle, føydale krigføringen, basert på pansrede ryttere, ikke lenger fungerte.
Krigen ble også en vekker for nasjonalismen. I Frankrike, som var totalt ødelagt, vekket krigen en nasjonalfølelse hos innbyggerne. Nasjonalismen førte, i Frankrike, til en raskere transformasjon fra føydalt monarki til en mer sentralisert stat. I løpet av de siste fasene av krigen, ble det tydelig at hertugene av Burgund kom til å spille en viktig rolle i politikken fremover. Engelskmennene, på sin side, startet en egen klesindustri, i konkurranse mot de vel etablerte Benelux-landene.
[rediger] Våpen
En rekke nye våpen ble introdusert i løpet av Hundreårskrigen. Av disse var den wallisiske(engelske) langbuen mest berømt. Buen var ikke et nytt våpen, men den ble brukt på en ny måte. Krutt, skytevåpen og kanoner spilte en viktig rolle så tidlig som i 1375. Det siste slaget i krigen, ved Castillon, var det første slaget i europeisk historie der artilleri spilte den avgjørende faktoren. Den tidlige fasen av krigen utløste utviklingen og populariteten for langsverdet.
[rediger] Krig og samfunn
Konsekvensene av disse våpnene var at adelen ikke lenger var den avgjørende faktoren i krigen. Bønder armert med langbuer eller skytevåpen kunne tilordne seg makt, belønninger og prestisje som tidligere kun hadde vært oppnåelig for riddere(adelsmenn). Selve hærordningene forandret seg fra, føydale herrer, som kunne velge å møte eller ikke, da de bli tilkalt av sine militærledere, til betalte leiesoldater. Mot slutten av krigen var både England og Frankrike i stand til å betale, gjennom skattelegging, og reise stående hærer, for første gang siden Romerrikets fall. Stående hærer representerte en ny form for maktfaktor for kongene. Ikke bare kunne de forsvare sine kongedømmer mot invaderende fiender, men de kunne også beskytte kongen mot interne trusler og holde befolkningen i sjakk. Dette var et stort steg i retningen mot nye, store enevelder, som skulle markere tiden som kom, samtidig som det markerte bruddet med føydalismen.
[rediger] Referanse
- Braudel, Fernand, The Perspective of the World, vol III of Civilization and Capitalism 1984
