Dunderlandsdalen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dunderlandsdalen er en dal i Rana kommune, der Ranelva har sitt ca 80 km lange leie fra Polarsirkelen i nord, sør-vestover til Ranfjorden i sør. E6 følger dalen fra Mo i Rana til Saltfjellet. Illhøllia tunnel, mellom Nevermoen og Røssvoll, ble åpnet i 2002.
Sentrale steder, fra foten av Saltfjellet i nord og sørover, er Krokstrand, Bjøllånes, Storvoll, Dunderland, Eiterå, Nevernes, Storforshei, Nevermoen og Røssvoll.
Sidedaler er bl.a. Plurdalen, Røvassdalen, Bjøllådalen, Grønfjelldalen og Virvassdalen.
Som en del av DIOCs anlegg i 1902 ble det anlagt jernbane fra Storforshei til Mo i Rana, og siden 1947 har denne traseen inngått som en del av Nordlandsbanen.
I 1948 inntraff en bussulykke i forbindelse med et samemøte.
Innhold |
[rediger] Bergverk
Siden 1799 har jernmalmleiene i dalen vært kjent, og den første industrielle utnyttingen av malmen skjedde i regi av Dunderland Iron Ore Company i flere driftsperioder, den første fra 1902. Selskapet ble avviklet i 1947. Fra 1937 har Rana Gruber drevet utvinning av malmen. Norsk Jernverk ble etablert i 1946 og startet drift på magnetitt og hematitt i Mo i Rana i 1964 på malm fra Dunderlandsdalen.
[rediger] Geologi
Dunderlandsdalen er kjent for store forekomster av jernmalm, glimmerskifer og tildels marmor.
Berggrunnen i Dunderlandsdalen består av kaledonske skifre som har gitt grunnlag for bergverksdrift; blant annet på Fauske marmor som også finnes på Fauske. På Storforshei har det vært utstrakt drift på jern.
[rediger] Folketall
Statistisk Sentralbyrå (SSB) oppgir følgende folketall for Dunderlandsdalen (Storforshei holdt utenom):
| År | Folketall |
|---|---|
| 1998 | 183 |
| 2000 | 175 |
| 2001 | 165 |
| 2002 | 159 |
| 2003 | 174 |
| 2004 | 172 |
| 2005 | 174 |
| 2006 | 157 |
| 2007 | 151 |
[rediger] Bosetning i steinalderen
Det har vært bosetning i Dunderlandsdalen siden steinalderen. Sommeren 2003 oppdaget en dansk turist en «stridsøks» (Streitaxe) ved elven Eiterå. Øksen ble overlevert kulturavdelingen ved Rana Museum den 1. juli 2004. [1]
Dette er det første funnet av den stridsøkskulturen i innlandet i Nord-Norge. I 1913 ble det oppdaget en 20 cm lang øks fra den samme kulturhorisonten på Brattland i Utskarpen.
Øksen er en «båt-øks» av Svensk-Norsk type fra 2800−2400 f.Kr. Den var neppe noe funksjonelt redskap, men en pynteøks − et symbol på verdighet og sosial lagdeling. Kanskje tilhørte den en lokal høvding.
Stripen på øksens baksiden ligner en støpekant, og er en etterligning av støpte bronseøkser fra Skåne eller Danmark. Øksen er, ifølge geologen Barbara Prisemann (Naturhistorisk avdeling, Rana museum), laget av bergarten grønnskifer.
