Chicago-blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Chicago-blues er en form for bluesmusikk som ble til i Chicago i USA da man i tillegg til gitar og munnspill, slik man brukte i delta-blues, tok i bruk elektrisk gitar, trommer, piano, bassgitar og iblant saxofon. Sjangeren oppsto hovedsaklig som følge av «flukten fra sydstatene», da millioner av fattige afroamerikanske arbeidere fra sydstatene flyttet til industribyene lenger nord, særlig Chicago, i første halvdel av det 20. århundre og bragte med seg sin musikk.

Chicago-blues tar i bruk et bredere tonemateriale enn den tradisjonelle seks-toners blues-skalaen. Ved at man la til toner fra durskalaen fikk musikken et visst jazz-preg, uten å slutte å være blues. Dette er dog ikke så fremtredende som i Texas-blues. Chicago-bluesen er også kjent for sin tunge, rollende bass.

Et annet trekk er at Chicago-bluesen ofte inneholder none-akkorder, det vil si akkorder som inneholder en stor none (niende trinn), og skalaene inneholder som regel også niende trinn (som tilsvarer andre trinn, sekunden).