Berlinkonferansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Berlinkonferansen i 1884-85, på tysk kalt Kongokonferenz, regulerte europeisk kolonisering og handel i Afrika.

Økt interesse blant europeiske stormakter for å kolonisere Afrika fra slutten av 1870-tallet førte til et ønske om å definere noen spilleregler for hvordan kappløpet om Afrika skulle foregå og til å definere deres respektive interesser så langt som mulig. Konkurranse blant europeiske stater om området ved den nedre Kongoelven ble utslaget som førte til enighet om å arrangere en internasjonal konferanse om afrikanske spørsmål, for å unngå en opptrapping av konfliktene.

Landene som var representert på konferansen var Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge, det osmanske rike (Tyrkia) og USA. Ingen afrikanske land var representert.

Konferansen fant sted i Berlin den 15. november 1884, og etter langvarige forhandlinger ble generalakten for Afrika undertegnet den 26. februar 1885 av representanter for alle landene som deltok på konferansen. Ratifikasjoner ble deretter deponert av alle signaturstatene, unntatt USA.

Avtalen regulerte følgende punkter

• Kongo-fristaten ble anerkjent som en privat besittelse tilhørende Kongoselskapet.
• De 14 signaturstatene ble enige om handelsfrihet i området ved Kongo-bassenget og Malawi-sjøen og øst for dette området syd for den 5. nordlige breddegrad. Det omfattet dagens Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Uganda, Kenya, Rwanda, Burundi, Tanzania og Malawi samt størstedelen av Sentralafrika, den sydlige delen av Somalia, den nordlige delen av Mosambik og Angola samt små deler av Gabon, Kamerun, Sudan, Etiopia og Zambia.
• Elvene Niger og Kongo ble frigitt for skipsfart.
• Forbudet mot atlantisk slavehandel ble vedtatt
• Det ble enighet om grunnprinsippet at enhver makt hadde rett til en koloni, dersom vedkommende stat var den første til å ta den i besittelse.

Begrepet «innflytelsessfære» ble første gang brukt i Berlin-avtalen.

Berlin-avtalen innebar slutten på selvstendighet for det meste av Afrika. Koloniseringen ble fullført 1890-1900.

Inndelingen av kolonier imperialistmaktene seg i mellom ble foretatt uten hensyn til geografiske og etniske forhold. Dette har medvirket til mange konflikter senere, der to eller flere rivaliserende etniske grupper har befunnet seg innenfor samme politiske grenser, f.eks. Darfur-konflikten og borgerkrigen i Rwanda.

[rediger] Se også

• Kappløpet om Afrika
• Imperialisme
• Nyimperialisme
• Kolonialisme

• Tyske kolonier

[rediger] Referansar

• Maria Petringa. Brazza, A Life for Africa, 2006. ISBN 978-1-4259-1198-0.