Norrønt språk
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Norrønt eller oldnordisk er språket som vart brukt i Noreg, på Island og dei andre norrøne busetjingane i Nordsjøområdet i tida frå omlag 700 til omlag midten på 1300-talet.
Namnet oldnordisk kjem av at ein ei tid tenkte at norrønt var opphavet til alle dei nordiske språka. Dette fann ein seinare ut ikkje var tilfellet då opphavsspråket er urnordisk, medan norrønt er det felles vestnordiske språket som har utvikla seg til norsk, færøysk, islandsk og norn.
Det var ikkje noko klart skilje mellom desse ulike dialektane, og fram til 1200-talet såg ein på dei som det same språket; dansk eller dönsk tunga. Dei som snakka dette språket kunne òg lett samtala med talarar av andre germanske språk, som gammalengelsk, gammalsaksisk og andre nedertyske språk.
Innhaldsliste |
[endre] Språkhistorie
Frå seint på 1100-talet kjem det til syne merkbare skilnader mellom språket i Noreg og på Island og dersom ein har bruk for å skilja mellom desse snakkar ein om gammalnorsk og gammalislandsk. I eldre språkbruk nytta ein i Noreg ofte ordet gammalnorsk for språket i heile det norrøne språkområdet, men denne tydinga har no gått av bruk.
[endre] Norrønt skriftspråk
Dei islandske sogene er skrivne på norrønt. Språkleg vert perioden delt inn i eldre norrøn tid (700–1150) og yngre norrøn tid (1150–1350).
Ein skreiv først språket med runer, eigne norrøne bokstavar med opphav i det latinske alfabetet eller i andre olditaliske alfabet. Det uendra latinske alfabetet kom til Noreg på 1000-talet. Dette tok etter kvart over, og runeskrift gjekk or bruk.
På 1800-talet vart det utvikla ein normalisert skrivemåte (ortografi) for norrønt språk. Det er denne som stort sett er brukt i innføringsbøker og ordbøker. Den normaliserte skrivemåten nyttar det latinske alfabetet utan c, q, w, x og å, men med dei tre ekstra teikna þ, ð og ǫ («o med kvist»). Ein aksent ´ over ein bokstav angir lang vokal. Dei opphavlege handskriftene utviser stor variasjon i ortografien avhengig av geografisk og tidsmessig opphav.
[endre] Døme på norrønt språk
Teksten nedanfor er frå Egilssoga. Versjonen er frå eit manuskript frå 1200-talet.
| Teksten i manuskriptet, bokstav for bokstav | Same tekst på normalisert norrønt | Same tekst på moderne islandsk |
|---|---|---|
| ÞgeiR blundr systor s egils v þar aþingino & hafði
gengit hart at liþueizlo við þst. h bað egil & þa þstein coma ser t staðfesto ut þangat a myrar h bio aðr fyr suNan huit a fyr neþan blundz vatn Egill toc uel aþui. oc fysti þst at þr leti h þangat fa ra. Egill setti þorgeir blund niðr at ana brecko En stein fǫrði bustað siN ut yf lang á. & settiz niðr at leiro lǫk. En egill reið hei suðr anes ept þingit m flocc siN. & skilðoz þr feðgar m kęrleic |
Þorgeirr blundr, systursonr Egils, var þar á þinginu ok hafði gengit hart at liðveizlu við Þorstein. Hann bað Egil ok þá Þorstein koma sér til staðfestu út þangat á Mýrar; hann bjó áðr fyrir sunnan Hvítá, fyrir neðan Blundsvatn. Egill tók vel á því ok fýsti Þorstein, at þeir léti hann þangat fara. Egill setti Þorgeir blund niðr at Ánabrekku, en Steinarr fœrði bústað sinn út yfir Langá ok settisk niðr at Leirulæk. En Egill reið heim suðr á Nes eptir þingit með flokk sinn, ok skildusk þeir feðgar með kærleik. |
Þorgeir blundur, systursonur Egils, var þar á þinginu og hafði gengið hart að liðveislu við Þorstein. Hann bað Egil og þá Þorstein koma sér til staðfestu út þangað á Mýrar; hann bjó áður fyrir sunnan Hvítá, fyrir neðan Blundsvatn. Egill tók vel á því og fýsti Þorstein, að þeir létu hann þangað fara. Egill setti Þorgeir blund niður að Ánabrekku, en Steinar færði bústað sinn út yfir Langá og settist niður að Leirulæk. En Egill reið heim suður á Nes eftir þingið með flokk sinn, og skildust þeir feðgar með kærleik. |
[endre] Sjå òg
- Norrøn mytologi
- Islendingesoger
- Norrøn litteratur
[endre] Bakgrunnsstoff
